Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for det som ikke helt følger reglene. Det finnes noe fascinerende i å ta en idé, se på alle grensene som er satt rundt den og spørre seg selv: Hvorfor skal jeg egentlig holde meg innenfor disse? På filmskolen fikk jeg flere ganger høre at ideene mine var «for store». Kanskje de var det. Men jeg har aldri vært særlig flink til å gi slipp på noe bare fordi det virker litt for ambisiøst, litt for upraktisk eller litt for annerledes.

Jeg lager film og tar bilder fordi jeg ønsker å fortelle noe. Ikke nødvendigvis noe stort og alvorlig hver eneste gang, men noe som kan vekke nysgjerrighet, skape en reaksjon eller få noen til å se verden fra en litt annen vinkel. Jeg liker det uforutsigbare, det kreative og det som ikke føles ferdigtygd. Derfor var det heller ikke særlig overraskende at jeg fortsatte å utvikle ideene mine, selv når de var større enn det som kanskje var forventet av meg.

​

Til slutt endte jeg med å gjøre flere av prosjektene alene. I ettertid tror jeg faktisk det var noe av det beste som kunne ha skjedd. Når man står alene med en idé, forsvinner muligheten til å gjemme seg bak andre. Man må finne ut hvordan alt fungerer, fra begynnelse til slutt, og man blir tvunget til å forstå hele prosessen.

Samtidig var jeg livredd for hva som skulle skje etter filmskolen. Jeg var redd for å ikke få jobb, redd for å ikke være god nok og kanskje aller mest redd for å stå igjen med masse kunnskap, men ingen steder å bruke den. Etter at jeg hadde gått ned to karakterer på gruppearbeid, ville jeg satse mer på soloprosjekter. 

Det gjorde en forskjell. Karakterene gikk opp igjen, men viktigere enn karakterene var at jeg satt igjen med prosjekter jeg kunne ta med meg videre. Jeg hadde plutselig noe å vise til i porteføljen.

​

Kort tid etter filmskolen kom et jobbintervju som skulle vise seg å endre retningen på hele karrieren min. Det var ikke et helt vanlig jobbintervju, og jeg er fortsatt utrolig takknemlig for at han valgte å gi meg en sjanse. Jeg var helt fersk fra skolebenken, uten den lange erfaringen mange arbeidsgivere gjerne ser etter, men det var heller ikke det han var ute etter. Han ønsket noen som var sulten på faget, som hadde en indre motivasjon og en genuin lyst til å lære.

Plutselig sto jeg der med kameraet på skulderen og skulle filme «Tid for hjem». TV-profilene jeg tidligere hadde sett på skjermen, sto nå foran meg, og det var ikke lenger mulig å gjemme seg bak tanken om at jeg var ny. Jeg husker adrenalinet, den anspente kjeven og hjertet som hamret langt hardere enn det burde. Jeg var livredd, men samtidig visste jeg at dette var en av de situasjonene hvor man enten må hoppe i det eller trekke seg unna.

​

Etter hvert slapp nervøsiteten taket. Det som først hadde føltes skremmende, begynte å bli morsomt. Jeg fikk leke med kameraet, prøve ut ideer og lete etter vinkler som kunne gjøre bildene litt mer interessante.

Men arbeidslivet har en egen evne til å minne deg på at ingenting varer evig. TV 2 besluttet å avslutte «Tid for hjem», og dermed valgte eierne i Pandora Film AS å legge ned hele produksjonsselskapet etter mange år. Det var en merkelig følelse å se noe man hadde blitt så glad i, forsvinne på den måten. Plutselig var det over, og med det forsvant også en del av motivasjonen jeg hadde hatt.

Heldigvis anbefalte de meg videre til TV 2, noe som betydde enormt mye for meg. At de tok seg tid til å hjelpe meg videre etter at deres eget prosjekt var over, sier mye om menneskene jeg hadde rundt meg. Det var en støtte jeg satte stor pris på.

Planen var å jobbe som studiotekniker og fotojournalist. På papiret virket det som en spennende mulighet, men ganske raskt forsto jeg at det ikke var der jeg hørte hjemme. Jeg prøvde å finne meg til rette, men arbeidet ga meg ikke den følelsen jeg hadde hatt tidligere. 

​

I pausene hendte det at jeg låste meg inne på toalettet med øretelefonene på og danset for meg selv. Det høres kanskje absurd ut, men på den tiden var det faktisk en slags overlevelsesmekanisme. Noen minutter hvor jeg kunne koble av fra alt og være et annet sted enn akkurat der jeg var. For det er en spesiell form for ensomhet å være omgitt av mennesker, samtidig som man føler at man ikke hører hjemme.

Etter hvert fikk jeg jobb som fotograf i en hundre prosent stilling i Oslo, og jeg flyttet fra Bergen til storbyen. Jeg gikk inn i jobben med mye energi, men også med en enorm arbeidsvilje som etter hvert skulle bli min største utfordring. Det var alltid noe som måtte gjøres. Jeg sto alene med svært mange oppgaver, og dersom jeg ikke var på arbeidsplassen, var jeg ute og fotograferte. Hvis jeg ikke fotograferte, satt jeg i studio eller foran PC-en og redigerte video og bilder, skrev kontrakter, gjennomførte jobbintervjuer eller tok telefoner som egentlig burde ha ventet til neste dag.

Men de gjorde ikke det.

Jobben ventet aldri.

​

Etter hvert begynte grensene mellom arbeid og fritid å forsvinne. Det var lite ferie, lite hvile og enda mindre tid til å bare være menneske uten en oppgave som skulle løses. Jeg tror lenge jeg tenkte at det bare betydde at jeg var dedikert. At det var sånn man måtte jobbe hvis man virkelig ville noe.

Så sa kroppen stopp.

Jeg gikk til legen, og tårene kom før jeg egentlig rakk å forklare hva som var galt. Det var ikke lenger mulig å skjule hvor sliten jeg var, og jeg hadde kommet til et punkt hvor jeg ikke bare manglet energi, jeg hadde mistet gleden i tingene som tidligere hadde betydd så mye for meg.

Det tok tid å komme tilbake.

De første månedene handlet egentlig bare om å sove, la kroppen få det den hadde bedt om lenge. Etter hvert som jeg fikk mer søvn og litt mer overskudd, begynte tankene også å vende tilbake. Og med dem kom et nytt spørsmål som var vanskeligere enn jeg hadde forventet:

Hva har jeg egentlig lyst til?

De lange nettene alene på rommet mitt i kollektivet i Oslo ga meg mer tid til å tenke enn jeg kanskje hadde ønsket. Først var stillheten deilig. Jeg trengte den. Men etter hvert gikk jeg fra å være utslitt til å kjenne på en helt annen form for uro. Jeg hadde brukt så mange år på å løpe fremover at jeg plutselig ikke visste hva jeg skulle gjøre når jeg stoppet.

Det var nesten som om frykten hadde blitt en vane.

Jeg hadde vært så opptatt av å få jobb, prestere, bevise at jeg var god nok og holde tritt med alt rundt meg at jeg hadde glemt å spørre meg selv hva jeg faktisk ønsket å bygge. Jeg følte at jeg hadde mistet evnen til å tenke utenfor boksen, selv om det egentlig var der jeg alltid hadde vært på mitt beste.

​

Men et sted mellom alle de lange nettene, søvnen, usikkerheten og behovet for å finne tilbake til meg selv, begynte nye ideer å ta form.

Og kanskje er det nettopp derfor Lenzeih finnes i dag.

Jeg tror ikke Lenzeih hadde blitt til uten alt jeg har opplevd på veien. Uten alle jobbene som lærte meg hva jeg ikke ville. Uten menneskene som ga meg muligheter. Uten filmskolen, soloprosjektene, kameraet på skulderen, TV-produksjonen, Oslo, arbeidspresset og til slutt den perioden hvor jeg måtte ta en pause.

​

For gjennom alt dette har jeg fått en ganske tydelig idé om hva jeg ønsker å skape.

Jeg vil bygge et nettverk som gjør hverdagen litt morsommere enn min til tider har vært. Et sted hvor mennesker kan møtes uten at man trenger å passe inn i en bestemt boks for å få være med. Vi skal kunne arrangere arrangementer for ulike aldersgrupper, prøve nye ting, lære av hverandre og ikke minst bli kjent med mennesker man kanskje aldri ellers ville ha møtt.

Jeg ønsker å skape det jeg selv har savnet.

Et miljø hvor det er lov å være nysgjerrig, hvor det å være annerledes ikke trenger å være en ulempe, men kanskje tvert imot det som gjør prosjektet interessant.

Kanskje måtte jeg gå meg litt vill for å finne ut hvor jeg egentlig ville.

Og kanskje er det ikke så farlig å ikke ha alle svarene med én gang.

For noen ganger kommer retningen først etter at man har sluttet å løpe.

Det er der Lenzeih begynner.

Og jeg gleder meg til å se hvor det tar oss.