Ingrid Håvardsholm

 Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for det som ikke spiller etter reglene. De sier: «Hold deg innenfor rammen.» Hva er det for et kjedelig forslag? Jeg lager filmer og bilder som forsøker å fortelle noe, eller lære noe, uforutsigbart og spennende. På filmskolen ble idéene mine kalt «for store». Men jeg klarte ikke å la være. Jeg måtte bare fullføre dem. Selv om det ble alene. Men det var kanskje akkurat det jeg trengte – å lære alle delene av faget.

 

Jeg var så redd for at jeg ikke skulle få jobb etter filmskolen. Jeg ble desperat. Etter at jeg hadde gått ned to karakterer på gruppearbeid begynte jeg med soloprosjekter, etter grønt lys fra lærer. Jeg hadde en trang til å lage noe jeg var lidenskapelig opptatt av. En historie som betød noe for meg. Det ga resultater. Jeg gikk opp to karakterer og fikk noe å vise til på porteføljen etter skolen.

Kort tid etter filmskolen var jeg på et jobbintervju som skulle endre alt. Ikke bare var det et intervju som var svært unikt, men det var slik jeg kom meg inn i bransjen. Jeg er evig takknemlig for at han valgte meg, helt fersk fra skolebenken. Men det skremte ikke ham. Det han ville ha, var noen som var sultne på faget, med boende motivasjon og en lyst til å lære.

Plutselig stod jeg med kameraet på skulderen, og nå var det «Tid for hjem»-programmet som skulle filmes. Med TV-profilene foran meg var det ingen vei tilbake. Jeg følte adrenalinet i ryggraden, hjertet som hamret og en anspent kjeve. Du gjør det – eller så forsvinner du. Livredd. Men etter hvert kom jeg inn i det, og det begynte å bli ganske gøy. Plutselig lå jeg på gulvet med skoen til Kjersti og filmet henne fra en kreativ og ny vinkel. Hun bare smilte til meg og syntes jeg var søt der jeg lå, leken etter å finne nye vinkler og kreative bilder.

​

Men det skulle ikke ta lang tid før det var over. TV2 besluttet å fjerne «Tid for hjem» fra skjermene, og dermed valgte eierne i Pandora Film AS å legge ned hele produksjonsselskapet – etter alle årene. Motivasjonen var ikke lenger der, ikke slik som før.

De anbefalte meg videre til TV2, noe som betydde svært mye for meg. At de brydde seg så mye og ønsket meg vel, var en stor støtte. Planen var å være studiotekniker og fotojournalist. Det er et sted hvor folk kanskje jobber ti år som frilansere før de får fast stilling.

Med tiden fant jeg ut at studiotekniker (fjernstyre nyheter) og fotojournalist ikke var noe jeg var begeistret for. Det ga meg ingenting. Jeg følte ikke at jeg var på riktig sted. Nyhetene ble for traust for meg i lengden, det var tungt. Jeg trengte et avbrekk, og i pausene låste jeg meg inn på toalettet med øretelefonene og danset for meg selv – som en slags overlevelsesmekanisme. For det er ensomt å være et sted man ikke føler tilhørighet til.

​

Etter dette fikk jeg jobb som fotograf i en hundre prosent stilling i Oslo. Jeg flyttet fra Bergen til storbyen. Det ble mye jobbing. Jeg sto alene med svært mange arbeidsoppgaver. Det var noe å gjøre hele tiden. Jeg ble ringt etter arbeidstid. Hvis jeg ikke var på arbeidsplassen, var jeg ute og fotograferte, eller i studio, foran PC-en og redigerte både video og bilder, laget kontrakter eller hadde jobbintervju. Det var ingen pause. Sammenlagt alle årene med jobbing, ingen ferie og lite fritid, sa kroppen min stopp. Jeg gikk til legen, tårene rant. Det var ikke noe jeg klarte å skjule lenger. Jeg hadde blitt utbrent. Orket ikke mer. Fant ikke gleden i noe lenger.

Etter noen måneder og flere timer med søvn kom jeg tilbake, sakte men sikkert.
Med alle nettene på rommet helt alene i kollektivet i Oslo, fikk jeg god tid til å reflektere over ting. Hva var det jeg egentlig hadde lyst til? På det tidspunktet gikk jeg fra å slappe av og sove – noe jeg trengte sårt – til å få en slags panikkfølelse: Hva gjør jeg nå?
Det var som om jeg ikke klarte å tenke utenfor boksen lenger. Jeg var skikkelig preget av frykt.

Men dagene gikk, og jeg ble heldigvis bedre og bedre. En stund senere fikk jeg for meg at jeg hadde lyst til å starte en fotoforening. Ideene kom på løpende bånd, og jeg, rett inn på notater på telefonen og skrev alt jeg tenkte. Det ble altoppslukende. Jeg leste, skrev dokumenter, satte meg inn i ting, lærte noe hver dag, og koste meg skikkelig med det. Det ga meg en lykkerus jeg ikke kunne huske sist jeg hadde.

Og nå er vi her. Nå skjer det. Endelig. Jeg gleder meg, og jeg håper du vil være med på reisen sammen med meg.